Om Torstein Schiøtz Worren

Livet finner på de merkeligste ting. Jeg klatret opp på kjøkkenbenken i en alder av ett og et halvt og helte to kopper kokende kaffe over meg selv og satte føringer for resten av livet på grunn av arrene på kroppen. Jeg trodde jeg var stygg til godt inn i 30-årene. Jeg tilbrakte flere år utenlands og så verden fra de forskjelligste vinkler, selv om jeg alltid søkte tilbake til de forsiktige og stille nordmennene som føltes så hjemme. Jeg glimret med intelligensen, men var forvirret av hvor utilpass jeg var i verden og hvor usikker jeg var i forhold til andre. Jeg lærte meg å holde mye av fordømmelsen min for meg selv, men innvendig var en jeg arrogant bedreviter. Uten nevneverdige spørsmål drev jeg med strømmen inn karriere og det livet som forventes, men det føltes tomt der framme i den fremtiden uansett hvor ”vellykket” jeg var i det jeg gjorde.

Livet skulle rykke meg ut av balanse da jeg var omtrent tredve, og jeg ble plutselig klar over at jeg ikke lenger trivdes med denne versjonen av meg selv som gjorde fint lite annet enn å bry seg om seg selv. Dypt inne i meg lengtet det etter å bruke tiden på noe som kjentes meningsfylt og av betydning for verden og omgivelsene. Takket være enkelte venner som allerede hadde begynt å forkaste sine egne liv, ble jeg eksponert for alternativer til verdensbildet jeg hadde vokst opp med og lært å ta for gitt uten spørsmål. Plutselig var livet et mysterium, og jeg, personen, var et innfløkt sammensurium av kaotiske tanker, følelser og impulser.

Jeg leste The Power of Now av Eckhart Tolle og i et par år fortsatte jeg å være byråkrat mens jeg kjempet med min egen personlighet og mine evinnelige mønstre med sinne og irritasjon, behov for å ha rett, behov for å bli anerkjent og respektert, alltid i kamp med omgivelsene for å fremstå som bedre enn jeg følte meg innvendig. Da nok frykt hadde sluppet taket, sa jeg opp jobben og befant meg kort tid senere i en situasjon der jeg innså at den kjærligheten jeg da var i kontakt med, var så uendelig mye større enn meg selv at jeg umulig kunne fortsette som før. Så jeg sa i fra meg livet mitt til det høyeste jeg kunne henvende meg til og ba om å få være et verktøy for noe godt heller enn å leve for min egen lykke. Og livet svarte; med å løfte meg opp og deretter trykke meg ned i gjørmen - i enorme høyder og de mørkeste dyp. Personen min, som var så formet av sin egen usikkerhet kamuflert som overlegenhet, måtte ydmykes ved hver korsvei. All tro og mening måtte leves, kjennes, føles og så brennes på alteret jeg ikke visste at var bygget inni meg.

Etterhvert som mer og mer mening med livet falt vekk, brant ønsket om frihet enda sterkere. Jeg levde som i et fengsel som så åpenbart var konstruert av meg selv, og jeg tørstet etter å frigjøre meg selv fra alt som bandt meg, holdt meg fast og definerte livet mitt. Frihet og fryktløshet ble etterhvert ledestjerner som gjorde at jeg utfordret alt i meg som sto i veien for et liv uten frykt eller øye for hva andre mener. Jeg lot meg inspirere av alle spirituelle veier, men med forståelsen om at det jeg søkte var inni meg og ikke utenfor meg selv.

Og da livet endelig raknet fullstendig, og jeg så gjennom hele spillet jeg hadde vært med på - at jeg alltid hadde søkt en idé - forsvant hele resten av meningen med livet. Apatien som hjemsøkte meg var total og jeg visste ingen vei ut. For det var ingen vei frem og ingen vei tilbake. Personen min taklet ikke det han etterhvert forsto. Men et glimt av tillit til prosessen holdt livet gående, og litt etter litt lærte jeg å leve med innsikten. Da sinnet etter hvert lærte seg å leve med verden slik den nå fremstår, begynte også mørket å slippe taket litt etter litt.

Spiritualitet falt vekk, mening falt vekk, historie falt vekk, håp og frykt falt vekk, retning og selvhevdelse falt vekk… Nå blir jeg bare mer og mer anonym, mer og mer ordinær. Jeg vet at jeg ikke er spesiell, at jeg ikke forstår, at livet lever seg selv som det gjør, egoer som leker med hverandre til de sjokkert faller tyst når de står ansikt til ansikt med sin egen tilintetgjørelse. Men livet går videre, fordi noen ganger betyr et blikk mer enn et helt liv med skryt. Kjærlighet er så endeløs at den kan utforskes i nye uttrykk hver eneste dag. Og best av alt så er det alltid mennesker som er så ferdige med seg selv at de ønsker brutal ærlighet heller enn komfortable løgner. Hva annet kan man bedre bruke tiden til enn å være der for dem som trenger det mer enn en selv?

I could not lie anymore
so I started to call my dog "God."

First he looked
confused,

then he started smiling, then he even
danced.

I kept at it: now he doesn't even
bite.

I am wondering if this
might work on
people?

(Tukaram)

Forsiden Å våkne Skriveri Kursoversikt Om meg Inspirasjon
Forsiden


Sjelens reise hjem kan ene og alene foretas av hver enkelt av oss.